Se meg, trygg meg!

«Mamma, legg vekk telefonen din, du er jo alltid på telefonen»! Nå fikk jeg altså høre det igjen, og må igjen konstatere at jeg må skjerpe meg! Men hvor vanskelig er det ikke da, når så stor del av livene våre befinner seg inne i denne lille boksen?

Datteren min er tenåring og talefør. Hva om hun var et lite barn uten mulighet til å påvirke situasjonen, hadde jeg da lagt vekk telefonen? Mye av mitt sosiale liv leves gjennom sosiale medier, men datteren min er selvfølgelig det viktigste i livet mitt! Ja det mener jeg, men er det det hun oppfatter?

At eldre barn kan være «vaktbikkjer» er til god hjelp, men som sagt hva med de yngste barna? Det sies at en god tilknytning mellom foreldre og barn forutsettes av en rekke kvaliteter. En av disse er sosial referering. Kort fortalt handler det om at du og babyen din har blikkontakt, eller en felles oppmerksomhet rettet mot noe. Det du utstråler blir en bekreftelse for babyen din på hvordan ulike situasjoner bør oppfattes og reageres på hos den lille, der alt skal erfares for første gang. Her kommer et eksempel på sosial referering:

Lilly og pappa

Lilly 7 måneder er i bæresele hos pappa. Lilly trenger ikke å løfte hodet mye før hun møter pappas blikk. Lilly og pappa skal på besøk til nabogutten Leo, og i det de er innenfor porten kommer hunden deres Leroy byksende mot dem. Hverken bjeffing eller hunder er noe Lilly har erfaring med. Hunden er nå kommet helt bort til dem, og pappa ser at Lillys underleppe dirrer og at øynene hennes er fylt med tårer. Pappa er glad i ansiktet, og snakker til Lilly med rolig stemme. Han stryker henne på ryggen i det han setter seg på huk for å hilse på Leroy. Lilly ser på pappa som smiler og koser med hunden. Pappa har nå overbevist Lilly om at dette er en trygg situasjon, og man kan ane en antydning til smil rundt munnen hennes.

I situasjoner som denne er det lille barnet helt avhengig av omsorgsperson som stressregulator for beroligelse. På den måten investerer vi i psykisk helse og livsmestring for barnet vårt. Sosial referering foregår hele livet. Så fort barnet kan bevege seg ved å krabbe eller gå vil det selv oppsøke omsorgspersonen når noe oppleves som utrygt. Det er ikke de aller yngste i stand til, og derfor er de så avhengige av vårt blikk, vår stemme og vårt kroppsspråk.

Tenk på dette når du har babyen din i bæresele, bæresjal eller barnevogn. La babyen din kommunisere med deg. For babyen din er DU fortsatt hele verden!

Og så var det denne «Smart» telefonen da, hva med å ha perioder med telefonfri i løpet av dagen? Det blir det masse sosial referering av, og så unngår vi kanskje at våre yngste har hatt flere timers skjermtid i løpet av sine første leveår, enn det vi vil tillate dem når de er 12!

Skrevet av Wenche Ilar, Bekken og Barn avd. Bærum

Alt for ungen

Regnet øser ned utenfor et hektisk kjøkkenvindu, og babyen din gråter, nærmest vræler! Du får lagt den til brystet, og babyen spiser godt mens du tenker «jeg er temmelig tørst, jeg burde drukket litt jeg og» det er så fort gjort å glemme.  

I dag er det 6 – ukers kontroll på helsestasjonen, og du tenker at dette blir spennende i det du trekker en litt for stram genser over en svett og sliten kropp. Starten ble ikke den du hadde drømt om, og skorpene på brystknoppene er der fortsatt til minne om smertefulle netter med en hylende sulten unge ved brystet. 

 Alt har gått seg litt til de siste ukene. Babyen virker mer tilfreds, har lengre soveøkter – den kjennes litt tyngre i armene. Du tar deg selv i å vugge frem og tilbake med kroppen, til tross for at babyen ligger i dyp søvn på fanget ditt. Har du utviklet en indre motor? Er «den indre motoren» blitt til en stressfaktor og et energisluk? Du var jo forberedt på at livet ville bli annerledes, men at det skulle bli så krevende – hvem kunne vel forberede seg på det? Det er som om kroppen din er i full beredskap 24/7.  

Som førstegangsfødende var du jo innforstått med at det ville bli en stor omveltning å bli mamma, men du hadde da regnet med å i det minste få litt tid til deg selv. I dagene etter fødselen har det ikke vært rom for annet enn babyens behov, og egen nattesøvn er total mangelvare.

Men som sagt, den kaotiske starten virker litt fjernere, og den nye hverdagen kjennes litt mer overkommelig. Er det nå det er tiden for endelig å slippe skuldrene ned, kjenne pusten i magen og tenke «men hva med meg da»?  

Du skal være mamma et helt liv. Lykken, gledene og utfordringene vil være der hver eneste dag. Hva med at du allerede nå finner plass til noe egentid, og kjenner litt mer på egne behov? 

Babyen din ligger endelig i vognen sin, godt beskyttet for været der ute -  

Husk å få på deg regnfrakken din da! 

Skrevet av Wenche Ilar

Visste du at det aller viktigste i barneoppdragelsen er empati?

Det hevder i hvert fall en av våre fremste psykologer, Magne Raundalen. Selv er jeg overbevist om at han har rett, og selv er jeg livredd for at dagens utøvelse av foreldrerollen bidrar til det stikk motsatte!

Barnets første leveår tilbringes i hovedsak sammen med familien, og hjemmet blir dermed barnets første mulige arena for utvikling av empati. Empati kan utvikles gjennom et helt liv, men grunnlaget legges tidlig. Hva skjer når vi blir så «gode» på å ivareta barnet vårt, at vi stadig legger egne behov til side?

Med all den viten vi har i dag om hvordan å få til «de beste barna» så kjenner vi oss mer og mer usikre, og står i fare for å bli så «gode» at vi avler frem den mest bortskjemte, selvopptatte, og minst empatiske generasjonen noensinne.

Vi går på kurs, og leser om hvordan å bli gode omsorgspersoner for barnet vårt. Vi lærer at vi skal: se, forstå, anerkjenne, støtte, å la oss begeistre oss over dette vidunderet av et lite menneske. Mange av oss lever ikke sammen med den andre forelderen, men er kanskje «deltidsforeldre». Den dyrebare tiden vi har med barnet vårt skal i hvert fall være preget av kvalitet og harmoni. Vi må sørge for at barnet vårt kan glede seg til å komme tilbake igjen når det blir vår uke.

Men hva med meg som voksen, hva med mine behov? At ansvaret alltid ligger hos den voksne i en barn – voksen – relasjon er ikke til diskusjon, men hvor blir det plass til meg i denne foreldreskapets krevende verden? Er det kun barnets behov som skal ivaretas, eller er det lov til å fremme noen behov selv også?

Jeg mener at det er i denne «behovsprøvingen» kilden til barnets gryende empati er å finne. Det er når vi tydelig fremmer også egne behov at barnet tvinges til justering, og derav blir minnet på at foreldrene også er mennesker med mange av de samme behovene som barnet selv. Det blir naturligvis av kritisk betydning at vi har realistiske forventninger til barnets justeringsevne.

Jesper Juul sier:

«Småbarnsforeldre strever unødvendig»!

Her kommer noen tips til hvordan du kan streve litt mindre, og ivareta deg selv litt mer i foreldrerollen:

• Om barnet ditt gråter eller roper på deg, tillat deg selv å skylle ut balsamen av håret før du stormer ut fra badet.

• Om du drømmer om et deilig karbad, kan lekegrinden være et utmerket oppholdssted for barnet ditt - selv om du ikke umiddelbart oppnår en 100 % felles forståelse.

• Barnet ditt opplever seg ikke nødvendigvis forlatt, om du lar det ligge å småpludre en stund etter at det er lagt/ har våknet.

• Om barnet ditt ikke ønsker å delta lenger i måltidet, la det gå fra mens du nyter maten og vier oppmerksomheten til de som ønsker å delta.

• Om barnet ditt ikke vil legge seg, så legg det - men ikke krev at det skal sove.

• Samsoving kan være en god løsning og anbefales for ammende mødre/foreldre til spedbarn Enkelte velger samsoving også med eldre barn, og dette blir den enkeltes vurdering. Imidlertid, hold aldri barnet ditt ansvarlig for mangel på egen søvn!

• Barnet har rett til privatliv på eget soverom, det har foreldrene også.

• Barnet ditt får etter hvert egne hobbyer, sørg for at du har minst like mange!

Skrevet av familieterapeut Wenche Ilar,