Etter et benbrudd og krykkebruk

”Sånn, der var gipsen av. Her er krykkene dine. Ha det bra og lykke til”

Gutten på 9 år tok tak i krykkene sine. Etter 10 uker med krykker hadde han blitt ganske proff på å manøvrere seg raskt rundt på de. Han krykket seg gjennom sykehuskorridoren sammen med pappaen sin. Skuffelsen var rimelig stor da han forsto at han ikke var i nærheten av å kunne tråkke ned på benet selvom gipsen var borte. Ankelen var hoven og han klarte såvidt å bevege den. Kneet var så stivt at det å forsiktig prøve å bøye det virket som en umulig oppgave. Leggen og låret var tynne og bleke etter gipsen som hadde dekket hele benet fra tærne helt opp til holften.

Det tok nesten tre uker før han kunne gå uten krykker. Det vil si uten først å ta noen “vanlige” skritt for så å gå tilbake til å bruke den effektive hinketeknikken som var godt utviklet etter ukene med gips.

Det tok et halvt år før han klarte å løpe uten å halte. Styrken i venstre benet ble aldri helt lik det høyre.

Han var fotball lagets beste keeper før han brakk benet i en kamp. Nå hadde en annen tatt plassen hans.

Denne lille gutten var min egen, og det er flere år siden det skjedde nå. Han brakk leggbenet, men det var ankelen som ble det store problemet etter at den ble stivet av i mange uker. Han fikk ingen råd da gipsen ble tatt av. Ingen øvelser. Ingen henvisning til opptrening. Når jeg snakker med mine pasienter som har barn som har brukket en arm eller et ben, sier de det samme. Det er ikke automatikk i å en få henvisning til opptrening etter å ha brukket noe.

Heldigvis for min gutt så fikk han behandling og øvelser for å trene opp muskulatur og balanse. I tillegg tok det flere timer hos fysioterapeuten vår å lære ham å gå vanlig igjen. I tillegg jobbet vi med leddbevegelsen og låsningene i ankelen, bekkenet og i ryggen hans. Allikevel tok det nesten et halvt år før han løp tilnærmet normalt igjen. Jeg tenker med gru på hvordan det hadde gått dersom han bare skulle ”bli bra” av seg selv.

Har du et barn som har brukket benet, eller armen, spør om en henvisning til en fysioterapeut! Og få leddfunksjonen sjekket hos en kiropraktor.

Forebygging handler om å ha muligheten til å bruke kroppen hensiktsmessig tidlig i livet. Barn fikser utrolig mye selv, men ikke alt, noen gang trenger de hjelp for å komme seg videre og ut av feilmønstre.

Hva skjer når man går på krykker, eller går med gips på et ben eller en arm?

• Først og fremst får man en ujevn, lite eller asymmetrisk bruk av muskulaturen.

• Bekkenet blir feilbelastet når man går.

• Nakken, skuldre, albuer og håndledd blir overbelastet på grunn av krykkebruk. Det er uvant og tungt, selv om de fleste barn blir noen “resere” på å komme seg raskt av gårde på krykker innen kort tid.

• Kroppen lager nye bevegelsesmønstre. Mange av de nye mønstrene er uhensiktsmessige og barnet kan risikere å dra mønstrene med seg videre i livet.

• Der er vanlig å få låsninger i ankel, bekken, rygg og nakke etter å ha gått på krykker.

• Å gå med armen i gips eller i fatle kan gi overbelastning på skuldre og nakke. Det er vanlig å ”holde armene oppe” ved selv å stive av skuldrene for at bevegelsen i armen skal bli minst mulig når man går, fordi det ofte kan gjøre vondt. Et stivt gangmønster over noen uker kan fort bli til læring i hjernen, og ubevisst drar man det med seg videre.

• Det ikke kroppen fikser og reparer selv, lærer den å leve med og gjør det beste ut av det den har. Vi har en fantastisk evne til å kompenser. Desto friskere vi er generelt, jo bedre har vi til dette.

Skrevet av Elisabeth Aas-Jakobsen, DC, MSc, Spes. i barne og ungdomskiropraktikk avd. Skøyen.