En tøff fødsel ga allikevel Ingvild en kjempefin barsel tid, og opplevelse av en god fødsel.
Våg å være sårbar, og be om hjelp. Mitt hjertesukk til alle nye eller kommende mødre der ute som kanskje kjenner på en usikkerhet: våg å si fra! Det er ikke nå du skal være tøff eller klare dette med stil. Det ligger mye styrke i å be om hjelp.
Det er trist, men fortsatt slik at den som roper høyest kanskje får mest hjelp, blir sett på en ekstra gang. Det skulle ikke vært sånn i føde tilbudet nå, men jeg opplevde det slik. Det er heller ingen som vet hva du går igjennom om du setter opp en fasade og spiller tøff. Ikke gjør det nå!
Da er enda en permisjon overstått, og jeg er tilbake på klinikken for å hjelpe små og store pasienter. Litt vemodig å slippe tak i denne boblen man lever i under permisjonen, men også veldig spennende å få ta del i klinikk livet igjen!
Fra en naturlig fødsel i vann første gangen, til baby i tverrleie, vending og igansettelse med alt av medisinske intervensjoner du kan tenke deg denne gangen. Og ja, for ikke å glemme at det fortsatt var covid, så mye av fødselen ble uten mannen ved min side. Men, og det er et stort men; denne fødselsopplevelsen sitter i meg som så utrolig mye bedre!
Denne permisjonen med barn nummer to har vært så fin og så annerledes enn med første for snart fem år siden. Jeg tenkte å dele litt av mine erfaringer med dere. Kanskje er det noen som kjenner seg igjen eller kan ta med seg noe videre.
Traumatisk “drømmefødsel”
Min første fødsel var altså etter boken en "drømme fødsel", men for meg opplevdes den som nær traumatisk. Jeg opplevde å miste helt kontroll, bli livredd, så redd at jeg måtte gå og prate med profesjonell hjelp før andre fødsel for å tørre å gjøre det igjen.
Å “eie” egen fødsel
Det jeg lærte på veien til å bli "klar" til en ny fødsel var at kommunikasjonen med jordmødrene måtte være bedre, og at jeg måtte "eie" min egen fødsel i mye større grad. Sist gav jeg ikke beskjed om noe. Jeg fremstod som en tøffing, en som "tålte" en fødsel uten smertelindring. Jeg klagde jo ikke. Jeg sa i det hele tatt lite, jeg var mer fokusert på å gjennomføre som den "flinke piken" jeg ville være. Jeg fikk en student som virket like redd som meg, og var svært lite på rommet hos oss.
Fra start til slutt var jeg livredd, men stille. Så satt jeg der med den fine babyen min i armene, men jeg følte lite der og da. På helsestasjonen pratet jeg lite der og, selv om de jo spurte sine rutine-spørsmål.
Jeg fremstod sikkert som trygg og rolig. Inni meg var det kaos og mørkt. Sakte gled jeg inn i en barseldepresjon, og det var alt annet enn roserødt.
Noe måtte endres!
Så, denne gangen måtte noe endres på. Jeg skjønte fort at det å være gravid og fødende ikke var en eksamensoppgave jeg skulle få A i. Jeg turte å åpne meg opp for jordmoren om hva jeg følte, og fikk også tilbud om en samtale terapeut igjennom helsestasjonen. Et fantastisk lavterskel tilbud i enkelte kommuner for gravide og mødre. At det skulle være så lett å få hjelp til å sortere de vonde tankene rundt fødsel ante jeg ikke, men jeg måtte si fra!
Fødebrev
Jeg fikk hjelp til å skrive et fødebrev (noe jeg ikke hadde sist), som jordmorden selv sendte til sykehuset og ba de lese i forkant. Da termin nærmet seg viste det seg at barnet lå i tverrleie, noe som er uforenelig med vaginal fødsel.
Jeg fikk tilbudet om keisersnitt eller et vendingsforsøk som ville ende i en sete-fødsel mest sannynlig. Mitt gamle jeg ville fått panikk. Jeg har et enormt behov for kontroll og her var det bare kaos og usikkerhet. Men, jeg klarte å bestemme meg for et vendingsforsøk, noe som utrolig nok var vellykket til å få hodet ned.
Trygghet og fantastisk oppfølging
Deretter ble fødselen satt i gang med drypp etterfulgt av diverse miksing og triksing for å komme i mål. På grunn av fødebrevet jordmorden sendte, fikk jeg fantastisk oppfølging og trygget hele veien. Jeg følte meg aldri redd eller alene. Og jeg turte å si fra hva jeg ville, og hva jeg ikke ville være med på. Jeg EIDE endelig min egen fødsel.
Denne gangen føltes det så fint å få den lille varme klumpen på brystet. Jeg fikk kjenne på den enorme gleden og kjærligheten som bare var tomhet sist. Permisjonstiden som har fulgt har vært ganske lik fødselen, for den har ikke vært perfekt, men jeg har kost meg så masse og hatt det så bra med lille August.
Å tørre å si ifra
Jeg tror mye handler om at jeg endelig turte å si fra, være sårbar og å kjenne på hva som var rett for meg. Så mitt hjertesukk til alle dere nye eller kommende mødre der ute som kanskje kjenner på en usikkerhet: våg å si fra! Det er ikke nå du skal være tøff eller klare dette med stil.
Mye styrke i å be om hjelp
Det ligger mye styrke i å be om hjelp. Det er trist, men fortsatt slik at den som roper høyest kanskje får mest hjelp, blir sett på en ekstra gang. Det skulle ikke vært sånn i føde tilbudet nå, men jeg opplevde det slik. Det er heller ingen som vet hva du går igjennom om du setter opp en fasade og spiller tøff. Ikke gjør det nå!
Masse lykke til! Det er så verdt det!
Jeg gleder meg masse til å se noen av dere på klinikken igjen.
Ingvild Nordrum, kiropraktor avd. Skøyen